Cecilie Arentz-Hansen er utdannet psykiater og allmennlege som studerte medisin i Bonn og Lübeck. Tidligere arbeidet hun som fastlege, nå er hun spesialist i psykiatri og overlege ved Oslo universitetssykehus. Hun ble nominert til Kritikerprisen for sin bok om foregangskvinner i legestanden «Kvinder med begavelse for lægevirksomhet».
Bibliografi av Cecilie Arentz-Hansen
Cecilie Arentz-Hansen har skrevet bøkene «Lommelegen» og «Legevakthåndboken» (sammen med Kåre Moen), «En førstehjelpsbok for ungdomsskolen» (sammen med Mads Gilbert og Kåre Moen) og «Kan røde hunder få ørebetennelse? En barnebok om sykdommer» (sammen med Vigdis Hjorth). «Kvinder med begavelse for lægevirksomhed» er den første boken hun har skrevet om et historisk tema.
«Lommelegen» er en bruksbok om symptomer, sykdommer og skader - på lett forståelig norsk. Den inneholder informasjon om mange hundre symptomer, sykdommer og skader som du eller barna dine kan få hjemme, på tur eller kanskje på reise i et fjerntliggende land. Du kan slå opp på et symptom eller en sykdom og lese både hva du selv kan gjøre, og hva legen kan gjøre. Den inneholder også et eget kapittel om livreddende førstehjelp. Boken bygger på det siste innen etablert medisinsk viten, og på forfatternes erfaringer som allmennpraktikere og legevaktleger.
«Legevakthåndboken» er en omfattende klinisk referansehåndbok for leger i vaktfunksjon og et oppdatert oppslagsverk for medisinstudenter og andre grupper helsepersonell. Boken inneholder informasjon om sykdomsbilder og kliniske problemstillinger og beskriver undersøkelsesmetodikk, symptomer, funn og differensialdiagnoser, samt aktuelle behandlinger for et stort antall tilstander. Den inneholder også relevante lover og regler, samt retningslinjer ved rettsmedisinske problemstillinger. En rekke spesialister har ajourført og oppdatert boken på alle sentrale områder. Dessuten Cecilie Arentz-Hansen og Kåre Moen er begge allmennpraktiserende leger og har lang erfaring fra legevakttjeneste.
«Kan røde hunder få ørebetennelse?» er et oppslagsverk om de vanligste sykdommene i verden og om de sykdommene som særlig rammer barn og unge. Den forklarer på en enkel måte hva som skjer i kroppen når man blir syk, og hvordan den syke kroppen blir frisk igjen.
«Kvinder med begavelse for lægevirksomhet» er historien om de første kvinnelige legene. Den er med på å fremheve disse pionerene og forteller om problemene forfatteren har vært opptatt av: verdimessige motsetninger, utviklingen i synet på mennesket – særlig kvinner og barn – og forvaltning og misbruk av makt, og ikke minst likestilling og frigjøringskamp.
I januar 1896 fikk Marie Spångberg åpnet egen praksis og ble også ansatt som lege i Sunnhetskommisjonen – den første offentlige stillingen noen norsk kvinnelig lege hadde fått. Men overleger og avdelingssjefer diktet opp de mest fantasifulle tilleggsoppgaver som kvinner ikke kunne utføre, for å unngå å ansette dem. De måtte derfor dra til utlandet for å spesialisere seg og det gjorde de også. Motstanden kom innenifra, fra medisinerne selv, og metodene som ble brukt kunne være temmelig drøye. Befolkningen derimot, særlig kvinner, fikk etter hvert øynene opp for de nye legene. De ble populære, ikke bare som klinikere og samfunnsaktører, men også som lærere, foredragsholdere, skribenter – og som aksjonister når det gjaldt.
Rundt 1900 utgjorde kvinner rundt 4 prosent av medisinstudentene, mens kvinneandelen blant dem som begynner på medisinstudiet i dag er rundt 70 prosent.