Erlend Loe

Erlend Loe er kjent norsk forfatter, filmmanusforfatter, oversetter og kritikker. Han var født 24. mai 1969 i Trondheim, fullførte alternativ siviltjeneste i teater. Deretter fikk han utdanning i litteraturvitenskap, folkeminne og kino i Oslo, og som manusforfatter fra den danske filmskole i København. 

Før han viet seg til litteratur, klarte Loe å jobbe på en rekke felt. Han utførte i teater, laget kortfilmer og musikkvideoer, arbeidet på et psykiatrisk sykehus, og som skolelærer. 

Hans debutromanen «Tatt av kvinnen», som beskriver forholdet mellom unge mann og kvinne, ble utgitt i 1993, og brakte straks berømmelse til forfatteren. Romanen ble vurdert av kritikere som "ekstremt morsom og dyktig", og ble filmatisert i 2007.  

Et år senere, ble «Fisken», den første boken om truckføreren Kurt, publisert for barn. Etter den har  forfatteren utgitt flere barnebøker og den neste voksen romanen «Naiv. Super», som ble bestselgeren i femten land og gjorde Erlend Loe til en kultfigur, uten overdrivelse.  I 2006 mottok han den franske premien Prix Européen des Jeunes Lecteurs for denne romanen. Etterfølgende romaner av forfatteren forventet ikke mindre suksess. 

Syklusen av eventyr til Kurt forteller historier om de fantastiske eventyrene til gaffeltruckføreren Kurt, som sammen med sin rare familie reiser verden rundt på en død fisk, støvsuger Europa og også ødelegger Oslo. I 1998 fikk Erlend Loe Kritikerprisen for boken «Kurt – Quo vadis». I 2008 kom ut en animasjonsfilm basert på boken «Kurt blir grusom». Det er også verdt å nevne spesielt i denne sammenheng eventyret "Den store røde hunden", som forteller om eventyrene til en stor rød hund, og i 1996 ble tildelt premie som den beste barnebok.

Skrivestilen til Loe er gjenkjennelig og ofte karakterisert som bevisst naiv. Hovedpersonene i romanene hans vil vanligvis for mye av hverdagen, og det er lett å kjenne seg selv igjen i dem. Erlend Loe bruker ofte ironi, grotesk overdrivelse og humor, og snakker morsomt om veldig alvorlige ting. Selv om du kan le gjennom hele boken hans, får du å tenke på livet ditt, hva du ønsker og forventer av det, og hva du gjør for å oppnå dine mål, og tenke på hvem du er og hva din plass i denne verden er.

Erlend Loe skrevet også flere filmmanus, blant annet «Detektor», «Nord»  og 

flere episoder i «Folk flest bor i Kina». Han bor og arbeider i Oslo.

Bakgrunn

Loe er utdannet i litteraturvitenskap, folkeminne og film på universitetsnivå, og har utdannelse som manusforfatter fra Den danske filmskole i København.

Tematikk

Erlend Loe er en av 1990-talls-generasjonens mest kjente forfattere. Han rammet tendenser som ble oppfattet som tidstypiske, og han fant tilsynelatende enkle, men litterært raffinerte og humoristiske uttrykk for en ny stil, ofte omtalt som ny-naivisme. Loe skriver ofte morsomt, men gjerne på grensen til det melankolske. Situasjonene og prosjektene han skildrer kan være bisarre, av og til absurde. Han evner ofte å sette det komiske i spill selv i alvorlige tematiske sammenhenger. Typiske trekk ved Loes skrivemåte er utvisking av skiller mellom barnlighet og voksenverden, kombinasjon av samfunnskritikk og komikk, samt aktiv bruk av parodi og allegori i fortellemåten.

Romaner

"Den usikre alderen"

Allerede med debutromanen Tatt av kvinnen (1993) satte Loe fokus på endrede livsbetingelser i senmoderniteten, for eksempel nye kjønnsrollemønstre, illustrert ved tafatte menn og kvinner som mestrer. Den unge kvinnen Marianne flytter plutselig inn hos jeg-personen i romanen og inntar en utpreget dominant posisjon. Romanen skildrer den vage og vennlige, men temmelig pinglete mannen som møter verden med horisontale verdier, og er uforberedt på autoritet, i møte med den selvbevisste kvinnen som ikke er redd for å innta sin plass i verden. Romanen ble filmatisert i 2007 regissert av Petter Næss.

Den unge mannens utfordringer med å mestre overgangen til et ansvarlig og selvstendig voksenliv utdypes i suksessromanen Naiv. Super (1996). Hovedpersonen befinner seg i det som er blitt kalt «den usikre alderen», en utvidet ungdomstid som strekker seg langt inn voksenlivet, ja, kanskje nesten erstatter det. Handlingen i romanen starter med et slags sammenbrudd for den 25 år gamle hovedpersonen. Det er humoristisk skildret, men er likevel alvorlig nok: Det starter med at hovedpersonene taper for sin bror i krokket. Men, som det heter, i ny-naivismens språk: «Crocket er en liten ting og dette var en stor ting.» Det er selve tilværelsens sammenheng som går tapt: «Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke sammen lenger.» Hovedpersonens overlevelsesstrategi blir å trekke seg tilbake til det barnlige og førproblematiske. De mest åpenbare eksemplene på bruken av barnlighet finner vi i barnelekenes sentrale funksjon. Hovedpersonen kjøper seg et Brio bankebrett. Brettet er et medikament som demper psykisk uro og gir en følelse av sammenheng som ellers mangler: «Når alle pinnene er banket jevnt med brettet, oppstår en følelse av sammenheng. Ting passer sammen. De har en mening.» Effekten består blant annet i at «tankene stopper opp». Det er den samme medisinen broren foreslår når han spør hovedpersonen om han «noen gang har vurdert å tenke mindre».

"Vi som ikke bygget Norge"

Romanen L (1999) har i enda større grad enn Naiv. Super et eksplisitt generasjonsperspektiv, og den opererer dessuten med et nasjonalt blikk. Hovedpersonen Erlend vil gjerne gjøre noe for Norge, men alt er egentlig gjort. «Vi som ikke bygde Norge. Det er oss.» Det blir til en reiseekspedisjon til Polynesia med Thor Heyerdahl som forbilde, en parodi på en ekspedisjon. Erlend rekrutterer mannskap blant sine venner. Målene for ekspedisjonen er individuelle, og de fremstår som parodiske antiprosjekter. Even vil for eksempel finne ut om det går an sove mer enn 17 timer i døgnet. Prosjektene gjenspeiler en generasjons følelse av å befinne seg i samfunnet uten noe egentlig livsoppdrag. Generasjonen er blitt kalt ironigenerasjonen, en betegnelse som ligger nært opp til betegnelsen generasjon X, slik den er blitt fremstilt av forfatteren Douglas Copeland i Generation X (1991). Sjangermessig er L ikke bare en parodi, den er også et eksempel på det som ble en utbredt romantype i løpet av 2000-tallet, autofiksjonen. Forfatteren blander biografiske fakta og fiksjonselementer i fortellingen.

I flere av Loes påfølgende romaner blir komedieaspektet i økende grad også et kritisk prosjekt med brodd mot velferdssamfunnet og forbruksmentaliteten. Etter hvert beveger Loe seg også på sin egen måte i retning av økokritiske problemstillinger. Man kjenner hele tiden igjen de litt puslete anti-helt-skikkelsene med sine skrudde prosjekter, sine ikke helt velfungerende rolleforståelser og sine pussige funderinger omkring mer og mindre alvorlige problemstillinger – hele tiden i settinger og språk som inviterer til en humoristisk lesemåte. I Fakta om Finland (2001) møter vi en hovedperson som påtar seg å lage en brosjyre om Finland, et land han ikke vet noe om. I Doppler (2004) og Volvo lastvagnar (2005) møter vi figuren Doppler, som snur samfunnet og familien ryggen og flytter ut i skogen for å leve sammen med en elgkalv. Han vil ikke være flink lenger, ikke leve opp til samfunnets forventninger. Den første Doppler-boken ender med at far, sønn og elg vandrer mot Sverige. Den andre boken får et ganske annerledes preg. Doppler blir mest opptatt av en gammel kvinne som røyker hasj, og hans to andre følgesvenner føler seg sveket. Den tredje boken om Doppler Slutten på verden slik vi kjenner den (2015) er en slags endetidsskildring der det samfunnskritiske perspektivet er tydeligere enn tidligere. Fortellingen innebærer et slags endelig farvel til familieliv og karriere fra Dopplers side. Etter et mellomspill i København, ender så det hele i en slags utopisk idyll.

Muleum (2007) er nok den av Loes romaner som tar opp det mest påtrengende alvorlige spørsmålet, nemlig dødslengsel, selvmordsønske, personlig ulykke. Hovedpersonen er en vellykket ung pike som plutselig mister hele sin familie i en flyulykke, og som deretter bare ønsker å dø selv. Også med dette utgangspunktet klarer imidlertid Loe å finne en språklig balanse mellom humor, underfundig refleksjon og dypt alvor. I Stille dager i Mixing Part (2009) er den puslete mannlige anti-helten tilbake i en familie som er på ferietur til Garmisch-Partenkirchen (som i oversettelsesprogrammet Large, blir til Mixing Part Churches). Litterært er boken preget av lange partier som utelukkende består av dialoger.

I flere av Loes senere romaner er det parodiske elementet utviklet til allegoriske fortellinger. Dyrene i Afrika (2018) handler om fem «enkeltpersoner» som bryter opp fra sine vel etablerte roller og reiser til Afrika for å «skjende dyr». Dette konkrete prosjektet blir dels satt inn i et allegorisk perspektiv som handler om menneskenes vold mot naturen og andre skapninger. Dels dreier det seg imidlertid samtidig om sodomi, seksuelt begjær etter dyr. Det allegoriske preget finner vi også i Helvete (2019). Her møter vi Rakel som flytter til rekkehus etter skilsmisse, og mens hun graver i hagen, finner hun et lokk. Under lokket er det en trapp, og den viser seg å føre ned til Helvete. Så blir Rakel kjent med Satan, som hun forelsker seg i. Vi får den lett blasfemisk fortalt historien om Satans søster, Gud, og hennes sønn Jesus. Satan flytter etter hvert inn hos Rakel og tilpasser seg rekkehuslivet.

Film og TV

Ved siden av sin omfattende romanproduksjon har Erlend Loe også skrevet flere filmmanus, blant annet Detektor (2002), Nord (2009) og flere episoder i samarbeidsprosjektet Folk flest bor i Kina (2002). I tillegg er romanen Tatt av kvinnen blitt filmatisert (2007). Det samme er barneboken Kurt blir grusom (animasjonsfilm, 2008). TV-serien Kampen for tilværelsen (2014) (sammen med Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen) gjorde suksess i 2014-2015 på NRK. I serien finner vi flere motiver og skikkelser som senere dukket opp i Dyrene i Afrika.

Barnebøker og allalderlitteratur

Erlend Loe har parallelt med sine romaner for voksne skrevet en lang rekke barnebøker om figuren Kurt, illustrert av Kim Hiorthøy. Med sine barnebøker har Loe vært med på å bane veien for en trend innen nyere barnelitteratur kalt allalderlitteratur, et begrep som er etablert av forfatteren Jon Fosse. Typisk for allalderlitteratur er at skillet mellom litteratur for voksne og litteratur for barn blir diffus eller visket ut.

Erlend Loe fikk fikk Kritikerprisen for barne- og ungdomsbøker i 1998 for Kurt – Quo vadis. Han fikk Cappelenprisen i 1997, Bokhandlerprisen i 1999 og i 2006 Prix Européen des Jeune Lecteurs for Naiv. Super og Aschehougprisen i 2013.

Bibliografi

Romaner

Helvete (2019)

Dyrene i Afrika (2018)

Slutten på verden slik vi kjenner den (2015)

Vareopptelling (2013)

Fvonk (2011)

Stille dager i Mixing Part (2009)

Muleum (2008)

Volvo lastvagnar (2005)

Doppler (2004)

Fakta om Finland (2001)

L. (1999)

Naiv super (1996)

Tatt av kvinnen (1993)

Kurt-bøkene

Kurt kurér (2010)

Kurtby (2008)

Kurt blir grusom (2008)

Kurt koker hodet (2003)

Kurt 3 (De tre bøkene om Kurt i en) (2001)

Kurt quo vadis? (1998)

Kurt blir grusom (1996)

Fisken (1995)

Andre utgivelser

Politiland (Billedbok, 2016)

Rumpemelk fra Afrika (Billedbok, 2012)

Jotunheimen, bill.mrk. 2469. Med fotografier av Bård Løken, 2000

Den store røde hunden (Barnebok, 1996)

Maria & José, (Bildebok 1994) fulltekst i Bokhylla

Organisten (2006)