John Steinbeck

John Steinbeck var en amerikansk forfatter som i ettertid først og fremst huskes for romanen Vredens druer (The Grapes of Wrath) fra 1939. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1962, noe som førte til sterk kritikk både i hjemlandet, USA, og i Sverige. Forfatterskapet er svært ujevnt og spenner fra helt enkle underholdningsromaner til brede episke skildringer med sterkt sosialt engasjement. De av bøkene som fikk suksess, som Om mus og menn, Om late menn og muntre piker og Vredens druer, er lagt til Steinbecks barndomsland i California og er skrevet med engasjement, hengivenhet og talent.

Barndom og oppvekst

John Ernst Steinbeck ble født i Salinas i California, en liten kveg- og fruktby som lå slik til at man bodde i byen og på landet. Stillehavskysten var ikke langt unna, og ut til fiskerihavnen i Monterey dro man gjennom det forfatteren kalte «Den lange dalen» og «Himmelens gressganger», som er titlene på to av hans novellesamlinger. Landskapet og menneskene i dette området ble helt avgjørende for forfatterskapet, men begynnelsen var vanskelig.

Han tilbrakte seks år ved Stanford University, men arbeidet hele tiden også på gårdene i området eller i industrien. Han forlot universitetet i 1925 uten å ha gjennomført noe sammenhengende studium, men han hadde fulgt noen skrivekurs og tilbrakt en sommer ved en marinbiologisk stasjon. Det var her han tilegnet seg en forståelse av at mennesket kan beskrives i forhold til livsprosesser man finner hos de laveste artene. Dette ble en form for naturalisme som han er alene om blant forfatterne, og som kan være bakgrunnen for at mange kritiserte ham for ikke å kunne skape menneskelige skikkelser.

I mange års omflakkende tilværelse med elendig økonomi var det en ting Steinbeck var sikker på: at han ville skrive. Det gjorde han da også hele tiden, uten videre fremgang før nærmere 1930. Han bodde en stund i New York, men vendte tilbake til California og skrev uten å bli publisert, mens han levde av varierende fysisk arbeid, fikk pengestøtte fra faren og bodde billigst mulig. Han fikk trykt en novelle i et magasin i 1927 og debuterte med sjørøverromanen Cup of Gold i 1929. Dette er en ren underholdningsroman uten merkbare litterære kvaliteter, og ved slutten av 1920-årene var det umulig å si hvor forfatterskapet kom til å gå, eller om det skulle bli noe mer av det. Men 1930-årene skulle virkelig bli hans tiår, med alt det førte med seg også av plagsom oppmerksomhet når han ble en offentlig person, men helst ville være i fred og for seg selv.

1930-tallet: Steinbecks tiår

Steinbeck giftet seg i 1930 med Carol Hennings, som han hadde møtt noen år tidligere. De flyttet omkring i California og levde fra hånd til munn, selv om Steinbeck nå fikk gitt ut flere bøker. Hverken The Pastures of Heaven (1932) eller To a God Unknown (1933) førte til noe gjennombrudd. Ut fra hva det kostet av arbeid og forfatterens egen forståelse av hva som var viktig, var det en stor overraskelse da Tortilla Flat (1935) ble en bestselger og vant litterære priser. Bøker som denne og Of Mice and Men (1937), i likhet med senere romaner som Cannery Row (1945) og Sweet Thursday (1954), bygger i stor grad på tildragelser og personlige opplevelser i Steinbecks eget barndomsland i California.

Med overskudd, humor og menneskelig varme, ispedd en dose sentimentalitet, skaper han i disse bøkene om «late menn og muntre piker», som er den norske tittelen på Cannery Row, underholdende og lettleste bøker der hovedpersonene lever livet sitt litt halvskeivt og småfilosofisk og har få eller ingen tanker om noe annet enn det de faktisk har.

Det er et annet alvor og dypere problemstillinger i streikeromanen fra 1936, In Dubious Battle. Den ble ikke oversatt til norsk før i 2002 og fikk da helt misvisende tittel, Det edle sinn, for her handler det først og fremst om kollektivet av fruktplukkere som må stå sammen i konflikt og streik for bedre betaling, men motkreftene er sterke, og de taper. Kampen er uviss i den forstand at det er usikkert om den burde føres, og det er uvisst hva den fører til, også om nederlaget synes uunngåelig. Romanen vakte voldsom debatt, men må ses på som en forutsetning for Steinbecks hovedverk, The Grapes of Wrath (1939).

Om mus og menn

Kanskje er også romanen som etterfulgte streikeromanen, Om mus og menn (originaltittel Of Mice and Men), mulig å forstå som en forutsetning for hovedverket. For mange lesere er dette favorittboka blant alt Steinbeck skrev. Her møter vi Lennie og George, to uforglemmelige karakterer, eiendomsløse, fortapte menn. George er liten, men klok, og han tar vare på den psykisk utviklingshemmede Lennie, som er utrolig sterk. Han er glad i alt mykt og bløtt, men kjempekreftene gjør at han tar livet av det han liker. De vandrer fra en gård til neste og gir ikke opp drømmen om en gang å eie en bit jord og ha kaniner.

Vredens druer

Hovedverket Vredens druer (originaltittel Grapes of wrath) fra 1939 er en roman uten sidestykke i forfatterskapet og en av de viktigste bøkene i amerikansk litteratur på 1930-tallet. Romanen er også udødeliggjort i John Fords filmatisering fra 1940 med Henry Fonda i hovedrollen. Bakgrunnen for boken var at Steinbeck skrev reportasjer om migrantene som kom fra det tørkerammede Sør- og Midtvesten og var villedet til å tro at det var arbeid å finne der. Reportasjeserien leder rett over i den litterære fremstillingen av «okienes» vanskjebne i det lovede landet. Romanen er på en og samme gang realistisk og sosialkritisk og viser et sterkt engasjement for de svake. Ved å følge en enkelt familie på reisen vestover, får vi tett innsyn i oppofrelsene og lidelsene, og det skapes sympati og medfølelse. Men romanen har også en serie «mellomkapitler» som fremstiller depresjonstiden som en nasjonal katastrofe der ikke minst kapitalkreftene får mye skyld. Romanen har også en rekke bibelske paralleller mot slutten.

Vredens druer vakte voldsom debatt, og Steinbeck ble beskyldt både for å være marxist og kommunist – noe han aldri var. I perioder gikk han i dekning for ikke å bli arrestert. Steinbeck tok ut alt for å fullføre storverket, og etter 1930-tallet ser kritikere nedgang og forfall i forfatterskapet. Men han hadde skaffet seg et navn og var etterspurt, og som alltid skrev han på noe hele tiden.

Krigsår og nedgangstider i forfatterskapet

Steinbeck ble skilt fra sin første kone i 1943 og giftet seg straks med 21 år gamle Gwendolyn Conger, kjent som Gwyn. Steinbeck arbeidet mye med film, var en periode stasjonert i England, og han var krigskorrespondent for The New York Herald Tribune. Ekteparet bodde i New York, der Gwyn fødte sønnene Thom i 1944 og John i 1946. Så kom det til brudd, og Gwyn skulle komme til å forfølge ham også gjennom hans tredje ekteskap, også gjennom rettsapparatet. Det ble noen bøker i løpet av 1940-tallet, blant annet The Moon Is Down (1942), som handler om motstandskamp mot nazismen i Norge og ble belønnet med Kong Haakons frihetsmedalje, som han mottok i Oslo i 1946. Vi har nevnt Cannery Row, ved siden av en rekke ubetydelige bøker som publikum gjerne ville ha nå når forfatteren var berømt. Mot slutten av tiåret hadde han et forhold til en gift kvinne, Elaine Scott, som hadde en datter. Etter at hun ble skilt, giftet de seg mot slutten av 1950. De bodde fint og stort i New York, der forfatteren prøvde å bli ferdig med et nytt stort anlagt verk.

Fra Øst for Eden til Nobelpris – forfatterskapets siste fase

Boken Steinbeck strevde med, var East of Eden som kom ut i 1952. Det kan betraktes som et nytt episk storverk, men er uansett mest kjent gjennom filmen som Elia Kazan regisserte med James Dean i hovedrollen (1955).

Øst for Eden er en flergenerasjonsroman som først og fremst er en ypperlig underholdningsroman, selv om forfatteren nok har hatt større ambisjoner, noe bruken av skapelsesberetningens fortelling om Kain og Abel vitner om. Menneskene i denne romanen lever «øst for Eden» – det vil si utenfor paradis. Der lever de forviste og utstøtte, men de har likevel muligheter til lykke og kjærlighet, om livet skikker seg slik. Romanen er et amerikansk epos med store dimensjoner som foregir å bygge på gamle dokumenter, legender og historier, slik at beretningen i og for seg kunne klart seg uten den bibelske symbolikken. Mange kritikere fastslo at denne romanen var den endelige bekreftelsen på at Steinbecks forfatterskap ikke lenger var å regne med.

De samme kritikerne fikk ikke mye å glede seg over senere heller. Steinbeck arbeidet gjennom hele 1950-tallet med en fortelling om Kong Arthur og Ridderne av det runde bord, men den ble først utgitt posthumt i 1976. Han kjempet seg gjennom arbeidet med The Winter of Our Discontent (1961), for å bevise at han fremdeles var å regne med. Den ble møtt med negativ kritikk eller likegyldighet. Kanskje skulle han aldri ha flyttet til New York, kanskje skulle han ikke ha lagt siste romanen til New England og Østkysten, når det var Salinas-dalen og «himmelens enger» som var hans miljø.

Steinbeck bestemte seg så for å ta fri fra det meste, og med hunden Charley reiste han på tvers av USA og skrev en både avslørende og svært underholdende reiseskildring i boka Travels With Charley (1962). Den ble svært godt mottatt.

I 1962 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur med begrunnelsen «for his realistic and imaginative writings, combining as they do sympathetic humour and keen social perception».

Mange mente at Steinbeck ikke fortjente Nobelprisen, noe forfatteren selv sa seg enig i. Han og Elaine dro til Stockholm og mottok prisen der. Med flere slagtilfeller og etter hvert også en ødelagt rygg reiste han mye omkring, blant annet som journalist til Vietnam. Han støttet amerikanernes krig der – til sterk kritikk fra tidligere beundrere. Kanskje betydde det noe at Steinbeck og kona var venner av President Lyndon B. Johnson og frue, selv om det ikke var veldig nært. Reisevirksomheten og sykdomsplager tok på, men ellers sovnet han fredelig inn 20. desember 1968.