Jonas Lie

Jonas Lie var en norsk forfatter. Han regnes som en av «de fire store» i norsk litteratur ved siden av Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Alexander Kielland. Han har betydd mye for utviklingen av romansjangeren i Norden.

Lie gikk på Bergens katedralskole og deretter på Heltbergs studentfabrikk, der han traff Ibsen, Bjørnson og Vinje. I 1851 ble han student og i 1858 cand.jur. Til hans nærmeste krets hørte blant andre Bjørnson, Ole Bull, Vinje, Ibsen, Ernst Sars og flere. Etter embetseksamen slo han seg ned som sakfører på Kongsvinger og giftet seg i 1860 med sin kusine Thomasine Henriette Lie (1833–1907).

Lie ble en av hovedmennene bak dristige tømmerspekulasjoner som spilte stor rolle i skogbygdene i Solør og Østerdalen i 1860-årene. Samtidig var han virksom som journalist og skribent og gav i 1866 ut en samling dikt. Kort etter førte mislykkede spekulasjoner til at han fikk stor gjeld. Han måtte oppgi sin sakførervirksomhet og flyttet til Kristiania høsten 1868, og besluttet nå å leve av sin penn og betale sin gjeld.

I 1870 sendte han ut sin første fortelling, Den Fremsynte, som med sine stemningsfylte bilder fra Nordland virket sterkt på publikum. Den nye dikteren ble berømt, fikk statsstøtte og reiste til Roma. Herfra sendte han hjem Fortællinger og Skildringer fra Norge (1872) og samme år Tremasteren «Fremtiden», den første norske sjøfortelling og samtidig den første forretningsroman. Ekteskapsromanen Lodsen og hans Hustru (1874) er en dyptgående psykologisk studie og en levende skildring fra sjøen og sjømenns liv. De følgende verkene, Faustina Strozzi (1875), et dramatisk dikt med emne fra Italia, romanene Thomas Ross (1878) og Adam Schrader (1879) og skuespillet Grabows Kat (1880), var mindre vellykede. Sjømannslivet er igjen motiv i den friske fortellingen Rutland (1880).

Med Gaa paa! (1882) stilte Lie seg på de unges side i tidens kulturstrid. Deretter fulgte den sosiale romanen Livsslaven (1883), med handling fra Kristianias østkant, og Familjen paa Gilje (1883), et hovedverk i norsk romandiktning, ypperlig både som menneskeskildring og som kulturhistorisk miljøbilde fra 1840-årene. Året etter kom En Malstrøm, en forretningsroman som bygger på minner fra Kongsvingertiden, skrevet i en dramatisk og impresjonistisk stil. I Kommandørens Døttre (1886) tegnet han et bilde av gripende kvinneskjebner i et tidstypisk embetsmannsmiljø. Et Samliv (1887) utdyper problemene fra Lodsen og hans Hustru. Maisa Jons (1888) forteller en sypikes historie, mens Onde Magter (1890) skildrer kampen mellom to småbymatadorer med dyp forståelse for de irrasjonelle impulser i sjelelivet. I 1889 kom et bind Digte.

Fra 1874 hadde Stortinget bevilget ham kunstnerlønn. Etter at han kom tilbake fra Italia, var han en tid i Tyskland, og i 1882 tok han fast opphold i Paris. I denne tiden hadde hans diktning vært realistisk, men i de to bind Trold (1891–1892) gav han fantasien fritt løp. I disse fortellingene veksler han mellom trolsk mystikk i Jo i Sjøholmene, Huldrefisken, Jorden drager, Varsler og Vetter, burlesk humor i Det er mæ!, Slærka og Ladda, Moskenæsstrømmen, lyriske eventyrstemninger i Andværskarven, Bylgja og Kværnkallen og mer realistiske samfunnssatirer i Tra trara-ra!, Et Hønsehode og Skogen.

Siden fulgte Niobe (1893), hvor det gamle Niobe-motivet er utgangspunkt for en skildring av bohemtid og nihilisme, Naar Sol gaar ned (1895), en katastrofemettet ekteskapsskildring med sterke symbolske overtoner og Dyre Rein (1896) som både inneholder mystiske elementer, knyttet til en person fra Nordland, og gir en skildring av embetsmannskulturen på Østlandet i begynnelsen av 1830-årene. Faste Forland (1899) er en forretningsroman med visse selvbiografiske trekk. Original og intens er Naar Jernteppet falder (1901), som ble fulgt av Ulfvungerne (1903) og en rekke fabler: Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! (1905). Innimellom kom komediene Lystige Koner (1894) og Lindelin (1897) og det krast samfunnskritiske skuespillet Wulffie & Co. (1900).

Etter Lies død kom et lite bind Eventyr (1909). I 1906 flyttet Lie tilbake til Norge og slo seg ned i Stavern. Han døde på Fleskum ved Sandvika, mindre enn et år etter hustruen Thomasine, hans trofaste litterære rådgiver og hjelper.