Karin Fossum

Karin Fossum, norsk forfatter. Fossum tilhører toppsjiktet av kriminalforfattere i Norge og har vunnet Rivertonprisen to ganger. Fossum er oversatt til mange språk og har nådd et stort publikum internasjonalt. Hun har blitt anerkjent med The Gumshoe award og vært nominert til The Gold Dagger award.

Hun debuterte i 1974 (som Karin Mathisen) med diktsamlingen Kanskje i morgen, som vant Tarjei Vesaas' debutantpris. Kanskje i morgen gav inntrykksfulle bilder fra miljøet ved en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Etter nok en samling dikt, Med ansiktet i skygge (1978), kom novellesamlingene I et annet lys (1992) og Søylen (1994), hvor hun i et nøkternt språk skildrer hvordan normaliteten brått kan forrykkes i tilsynelatende begivenhetsløse liv.

Fra midten av 1990-tallet etablerer Fossum seg raskt som en skarpsindig og dyktig forfatter av kriminalromaner, men innimellom har hun også gitt ut vanlige romaner: De gales hus (1999), en roman fra innsiden av en psykiatrisk institusjon; Jonas Eckel (2002), en original og temmelig misantropisk samlivsroman; Natt til fjerde november (2003) og Brudd (2006). Men etter 1995 er det som kriminalforfatter Fossum virkelig har satt spor etter seg.

Krim

Fossums debut innenfor krimsjangeren kom med Evas øye (1995, filmatisert 1999). Dette er en spennende og effektivt fortalt roman der Eva blir vitne til et drap, og uforvarende dras inn i farlige saker. Den viser også hva som kan skje når et menneske tillater seg å overskride egne grenser. Etterforskningen ledes av Konrad Sejer som nærmest er prototypen på den sindige og stødige politimannen som før eller siden kommer til bunns i de mest kompliserte saker.

Med unntak av én bok (Jeg kan se i mørket, 2011) etterforsker og oppklarer Sejer sammen med Jacob Skarre mord og andre ugjerninger i alle Fossums kriminalromaner. Etterforskerne står helt i sentrum i de tidligste bøkene som er tradisjonelle og gode politiromaner, mens interessen etter hvert flyttes over fra etterforsking til så vel offer som gjerningspersoner.

Tekstene søker så å si etter dypere psykologiske forklaringer og forsøker å forstå mørke og forvirrede sinn. Fossum er en av våre fremste psykologiske forfattere innenfor krimsjangeren, men i sine skildringer av hverdagsliv i små, avgrensede samfunn fremstår hun også som en sosialrealistisk forfatter som skildrer levemåter og holdninger i samfunnet vårt i vår egen tid. I et flertall av kriminalromanene er barn offer, enten for en ugjerning eller som utøvere av den, og det forsterker virkningen av hendelser som ellers er sterke nok i seg selv. Det er også et kjennetegn på hennes skrivemåte at blodige mord og voldsomme drapsmåter må vike plassen for beskrivelser av tap og savn, meningsløshet og tomhet, og at det vises medynk med både offer og gjerningsmann.

Fossums andre kriminalroman, Se deg ikke tilbake (1996) ble tildelt Rivertonprisen og Glassnøkkelen som beste kriminallitterære arbeid det året i henholdsvis Norge og Skandinavia. Boken ble fjernsynsserie i NRK i 2000, og i 2007 kom en italiensk filmatisering: La ragazza del lago 2007. Også her følger vi solid og detaljert politiarbeid fram til den dramatiske oppløsning av mordgåten, mens både Den som frykter ulven (1997) og Djevelen holder lyset (1998) antyder en utvikling som blir tydeligere senere i forfatterskapet – med større vekt på de makabre og urovekkende sidene i den psykologiske spenningsroman, selv om Sejer og Skarre og realistisk politiarbeid fremdeles er viktig. Den som frykter ulven fikk for øvrig Bokhandlerprisen og ble filmatisert i 2004.

Elskede Poona (2000) vant Brageprisen og ble fjernsynsserie. I 2005 var den engelske oversettelsen «runner up» i konkurransen om britiske Crime Writers' Associations Gold Dagger-pris. Oversettelsen endret tittel til "The Indian Bride" da den ble utgitt i USA. Elskede Poona er en medrivende og trist historie fra et lite bygdesamfunn der alle ser ut til å ha noe å skjule. Den er tydelig konstruert, og makter likevel å være kjærlighetsroman og kriminalroman på samme tid.

Forfatterskapet videre omfatter Svarte sekunder (2002), Drapet på Harriet Krohn (2004), Den som elsker noe annet (2007), Den onde viljen (2008), alle med Sejer og Skarre som etterforskere av svært forskjellige saker der barn eller svært unge er innblandet i uhyrlige saker og der det krever kløkt og tålmodighet for å komme til bunns i mysteriene. Drapet på Harriet Krohn skiller seg litt ut siden vi følger drapsmannen helt fram til etter ugjerningen, og først da kommer politiet inn i bildet.

Varsleren (2009) er Karin Fossums tiende roman med Konrad Sejer som politietterforsker, godt assistert av den yngre Jacob Skarre. De får en vanskelig sak også i den nesten stiliserte kriminalromanen Carmen Zita og døden (2013), men får det mye verre når de må etterforske de mest bestialske drapene de har opplevd i Helvetesilden (2014) – utvilsomt en av Fossums sterkeste bøker både som spenningsroman og når det gjelder innblikk i ødelagte og mørke menneskesinn. For denne boken mottok Fossum sin andre Rivertonpris, som den tredje i prisens mer enn 40-årige historie.

Etterforskning og oppklaring er etter hvert blitt mindre sentralt i Fossums bøker, mens vanskelige og sårede sinn, av og til psykologiske avvik, fører til spenning på et dypere nivå enn det som gjelder hvem som utførte en forbrytelse. Det gjelder helt klart i Jeg kan se i mørket (2011) der vi kommer under huden på en jeg-forteller som skremmer oss i en psykologisk kriminalroman der Konrad Sejer for en gangs skyld ikke er med. I Hviskeren (2016) er Sejer med bare i den grad at han avhører en forvirret og nedbrutt kvinne etter et mord, mens portrettet av «hviskeren» er det som skaper uhygge og spenning på et dypere plan. I Formørkelsen (2018) mister et ektepar sin femten måneder gamle sønn da han faller fra en hotellbalkong i sjuende etasje. Foreldrene frikjennes, men Sejer søker videre etter sannheten om hva som skjedde.

Fossums kriminalromaner er oversatt til over tjue språk og har nådd frem til store lesergrupper, ikke minst i engelsk oversettelse.