Knut Hamsun

En av de fremste norske forfattere Knut Hamsun (ekte navn Knut Pedersen) var født i 1859 i Vågå i den fattige familien til skredderen Peder Pedersen. Han var det fjerde barnet og arbeidet på sin onkels kontor siden han var ni år gammel. Fra 1873 begynte vandringsårene da han byttet mange yrker. Han begynte å skrive da han var 17 år, og den første boken hans  dukket opp i 1877.

Biografi av Knut Hamsun

Hamsun reiste mye, blant annet i USA, og etter 1888  bosatte han seg i København. I 1890 skrevet Hamsun den psykologiske romanen "Sult", som ga ham berømmelse. På 1890-tallet og særlig på 1900-tallet var Hamsun en av verdens mest populære forfattere og dramatikere av modernismen.  I denne perioden skrev han blant annet romanene «Pan», «Victoria», «Benoni», «Rosa» som ble oversatt til mange språk. 

I 1898 giftet  Hamsun seg med Bergljot Bassøe, og dette ekteskapet varte i åtte år. I 1909 giftet han seg andre gang med skuespilleren Marie Andersen. Etter bryllupet sluttet Marie med sin karriere og bodde sammen med Hamsun for resten av livet. 

I 1920 ble Hamsun tildelt nobelprisen i litteratur for sitt monumentale verk "Markens grøde". I 1943 ga Hamsun sin nobelpristagermedalje til nazistenes propaganda minister Joseph Goebbels. Etter at Hitler kom til makten i Tyskland og under 2. verdenskrig gikk Hamsun, som tidligere hadde systematisk forkynt tysk kultur, på side av nazistene og støtte til Vidkun Quisling. Men etter å ha sett alle overgrep og forbrytelser av regimet under ledelse av reichskommissar Terboven, møte Hamsun Hitler i 1943 og krevde å befri Norge fra Terboven og reell politisk uavhengighet. Etter Hitlers død skrev Hamsun en nekrolog der han kalte nazistlederen en "fighter for menneskerettigheter".

Etter krigen ble Hamsun satt for retten men unngikk en fengselsstraff på grunn av sin høy alder og ble bøtelagt i en sivil handling. Han beskrevet rettssaken senere i boken "Paa gjengrodde Stier". Hamsun bodde en stund på et sykehjem, og i 1950 kom han tilbake til huset sitt i Nørholm. Han døde 19. februar 1952.

Knut Hamsun er en av Norges fremste romanforfattere og en viktig skikkelse både i 1890-tallets nyromantikk og i mellomkrigstidens mer realistiske romanlitteratur. Romanen Sult fra 1890 kan dessuten sees som et pionerarbeid innen europeisk modernisme. På bakgrunn av Markens grøde fra 1917 ble Hamsun tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920. Blant hans fremste romaner er ellers Mysterier (1892), Pan (1894), Benoni (1908), Rosa (1908), Landstrykere (1927), August (1930) og Ringen sluttet (1936).

Hamsun er også en kontroversiell forfatter. Han var tyskvennlig gjennom hele 1930-tallet og støttet den tyske okkupasjonen av Norge. Hamsun slapp tiltale om forræderi siden psykiatere ved Gaustad sykehus etter undersøkelser vinteren 1946 konkluderte med at han hadde «varig svekkede sjelsevner». Han ble i Høyesterett sommeren 1948 dømt til å betale 325 000 kroner i erstatning til staten. Hans politiske engasjement ødela likevel ikke hans romaners ry, og av norske litterære klassikere har han forblitt en av de mest leste.

Liv og forfatterskap

Hamsun het opprinnelig Knut Pedersen og var trolig født på Skultbakken i Vågå i 1859. Da han var tre år gammel, flyttet familien til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland. Etter konfirmasjonen ble han først handelsbetjent, siden førte han noen år en omflakkende tilværelse som kaiarbeider, skreppekar, skomakerlærling, lensmannsbetjent og skoleholder.

I 1877 fikk han under sitt opprinnelige navn utgitt en liten fortelling, Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland. Året etter kom diktet Et Gjensyn og fortellingen Bjørger, der man kan merke de første anslagene til den stilkunsten som siden skulle bli hans særmerke. I 1882 dro han til USA og ble der to og et halvt år, flakket en del om og hadde forskjellige jobber. Fra 1886 hadde han igjen et lengre opphold der og holdt flere foredrag som dannet grunnlaget for den respektløse pamfletten Fra det moderne Amerikas Aandsliv fra 1889.

Romanen Sult gjorde ham året etter til den ypperste representanten for en diktning som stilte seg i opposisjon til 1880-årenes sosiale realisme. I artikkelen Fra det ubevidste Sjæleliv fra 1890 formulerer Hamsun som mål å kunne gjengi «Fornemmelserenes uberegnelige Uorden» og «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn». I 1891 holdt han en rekke foredrag hvor han angrep den foregående generasjonens diktere, ikke minst Henrik Ibsen (1828–1906), for bare å drive «Samfundsreformation og Typedigtning». Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) næret Hamsun imidlertid alltid beundring for, og han skrev storslagne dikt både ved Bjørnsons 70-årsdag i 1902 og ved hans død i 1910.

Også Mysterier fra 1892 og Pan fra 1894 hører til de mest leste Hamsun-romanene. Her fortsetter han utforskningen av de overfølsomme og uberegnelige individualistene, mennesker som er fulle av sjarm, men som går til grunne som følge av eksalterte forestillinger om fullkommenhet og av en ofte sterkt svekket virkelighetssans.

Victoria fra 1898 er en av de mest kjente kjærlighetsskildringene i norsk diktning. Samme år reiste Hamsun til Finland hvor han ble et års tid, og derfra til Russland, Kaukasia og Tyrkia. Inntrykkene herfra samlet han i reiseskildringen I Æventyrland fra 1903. I 1904 kom diktsamlingen Det vilde Kor, som influerte en ny generasjon romantisk-moderne lyrikere som Herman Wildenvey (1885–1959), Olaf Bull (1883–1933) og flere.

Romanene Under Høststjærnen (1906), En Vandrer spiller med Sordin (1909), Benoni (1908) og Rosa (1908) representerer en mellomperiode i forfatterskapet. De to første kalles gjerne vandrer-bøkene og skildrer løsarbeideren Knut Pedersens kjærlighet til en gift kvinne. Hamsuns kjærlighet forble alltid «umulig». Den elskede gjør seg best på avstand; i det kjærligheten blir mulig, visner den bort nesten av seg selv. Bøkene om Benoni og Rosa er komiske mesterverk om livet ved et lite handelssted i Nordland. Patriarken Mack skalter og valter med finanser og undersåtter, mens oppkomlingen Benoni legger seg til fine vaner og spiller ut en svært underholdende forfengelighet. Den unge studenten Parelius er ulykkelig forelsket i Benonis kone Rosa, mens Edvarda fra Pan dukker opp igjen som Hamsuns evig rastløse og uutgrunnelige urkvinne.

Fra og med første verdenskrig skrev Hamsun større samfunnssatiriske romaner med mange personer som følges gjennom lange tidsrom. Markens grøde fra 1917 tar utgangspunkt i nybrottsmannen Isak Sellanrå som bygger sin gård og sin verden fra grunnen av. Snart truer imidlertid moderniseringens farer, og Hamsun klarte aldri å ta entydig stilling for et rotfast jordbrukssamfunn og mot et mer rastløst vandrerliv. Isaks sønn blir nok blendet av bylivets inautentiske verdier, men lensmann Geissler representerer en mer uutgrunnelig og fantasifullt prosjektmakeri.

Isak Sellanrå var likevel en positiv nok helt til å gi Hamsun Nobelprisen i litteratur i 1920, da Nobel-komiteen fortsatt tok svært alvorlig Nobel-testamentets krav om å belønne verk som kunne leses «i idealisk rigtning». Med prispengene bygget han ut gården Nørholm ved Grimstad, som han hadde kjøpt i 1917. Bondelivet bidro imidlertid ikke til å dempe hans egne nerveproblemer, og i 1926 gikk han i psykoanalyse hos legen Johan Irgens Strømme, forfatteren av Nervøsitet. Fra sjelens lønnkammer fra 1925. Denne behandlingen var med på å forløse Hamsun kanskje beste bok siden Sult. Hovedpersonen i Landstrykere fra 1927 er den unge mannen Edevart som er fisker og handelskar langs Nordlandskysten. Gjennom møtet med kjærligheten, pengene og ikke minst den oppfinnsomme eventyreren og historiefortelleren August mister Edevart raskt festet i sin hjembygd og blir selv en ulykkelig landstryker, et ord som stort sett brukes negativt i boken. Det er imidlertid dette landstrykerlivet som er skildret med mest liv og kraft, og det er Augusts amoralske energier – han er en Hamsuns Peer Gynt – som gjør ham til en av norsk litteraturs mest minneverdige og populære romanfigurer.

Historien om Edevart og August fortsettes i August, mens Men livet lever er en mer frittstående epilog om den aldrende August. Begge disse siste verkene overgås av Hamsuns siste roman, Ringen sluttet, som omhandler Abel Brodersen, Hamsuns mest reduserte og minimalistiske vandrerskikkelse. I en småby full av småborgerlig fornemhet eksperimenterer Abel med å leve nesten som et dyr; han er en av den norske litteraturens mest utpreget negative personer, en som unndrar seg samfunnets kontroll og kategorier, en som er fra «et grænseland som er ukjendt for os». 

Bibliografi av Knut Hamsun

Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889) 

Sult (1890) 

Mysterier (1892) 

Redaktør Lynge (1893) 

Ny Jord (1893) 

Pan (1894)

Ved Rigets Port (1895) 

Livets Spil (1896) 

Aftenrøde (1898) 

Victoria (1898) 

Munken Vendt (1902) 

Dronning Tamara (1903) 

I Æventyrland (1903) 

Sværmere (1904) 

Det vilde kor (1904) 

Under Høststjærnen (1906) 

Benoni og Rosa (dobbeltroman) (1908) 

En vandrer spiller med Sordin (1909) 

Den sidste Glæde (1912) 

Børn av tiden (1913) 

Segelfoss by (1915) 

Markens Grøde (1917) 

Konerne ved Vandposten (1920) 

Siste Kapitel (1923) 

Landstrykere (1927) 

August (1930) 

Men Livet lever (1933)  

Ringen sluttet (1936) 

Paa gjengrodde Stier (1949)